I hate this feeling.

Ok, this is how it goes:

I have tried and succeeded in not being desperate for the most part. At least since february or so, I have worked on not trying so hard to meet people, and to get to know people better before I ask for a phone number. Trying harder to make friends, and less dating.

So, when something comes along that seems very promising, this whole attitude goes out the window and I’m back to being unpleasantly desperate and frustrated, and it makes me think “Why?”. And in some sense I know why, it’s because I have fooled myself into thinking that these things didn’t matter to me, but of course it does. It matters so much that when I meet someone I like, I feel like a complete idiot, and I feel like doing all the rights things. I even know why, it’s because it’s been so long since I have actually had a pleasant experience with closeness that I long for it so strongly that it at times threatens to drive me insanse (or so it feels). Today I sat for an hour crying over this, and after that I decided to try to understand why I felt so strongly about it and why this was such a big deal to me and in some sense the answer isn’t very pleasant. I know that women find me attractive, I know that I am fun to be with etc, but what I need now is not recognition of my potential, but an actuality that corresponds to what I observe and that corresponds to what my self-image.

I remember how a similar situation sorted itself out a little more than two years ago and in some sense it will probably sort itself out in a similar way this time. The problem is that I don’t feel like I have any say in this. It feels a bit like I’m floating at sea with no sense of direction and no land in sight. I don’t know when it will happen and I don’t know how and with who and that uncertainty drives me crazy.

And if you want to know about that girl I was trying to meet, well, it seems as if she is taken, and she never showed for an appointment today and didn’t send a message explaining why, so if I hear from her again, I will be surprised.

I liked it better when I wasn’t trying. One part of me really wishes I had never met her.

3 thoughts on “I hate this feeling.

  1. Hmm.
    Jeg var redd for at du ville bli nede av dette ja.
    Det finnes ikke noen råd jeg ikke har gitt deg allerede…det er en så vanskelig emosjonell tilstand at det ikke er noe lette løsninger.
    Men jeg vil s på ny at å flytte fokus kan funke.
    Skriv, male,tegne…gjør noe nytt.
    Jeg vet det er max drit å ha det slik.
    Alt jeg kan si er:
    Det som er bra med drittperioder, er at de går over.
    *klem*

  2. Som man sier “life is a great teacher”
    Problemet er bare at noen ganger føler det som om det vi lærer av det er ting vi ikke vil vite…
    Jeg kan nesten bare si som som Janne. Det er ikke lett å være nede, det vet jeg, men det går alltid over. Life shifts up and down som mesteren sier. :)

    Det du sier om at når man ikke leter etter noe, så går alt bra, men straks men viser interesse så går det dårlig… Det er veldig sant, og fryktelig irriterende. På den annen side, man må nesten vise litt entusiasme om det skal gå bra også, så det er en vanskelig greie det der, og jeg tror ingen får det helt til. Ihvertfall ingen som vet hvordan. Vi fortsetter å prøve, og noen ganger funker det.
    I det minste, så klarer du å uttrykke det, og det er ikke så rent lite. Mange vet ikke engang at de er nede, og enda flere forstår ikke hvorfor.

  3. Det ironiske er at jeg ikke ville ha det sånn. Det er som om jeg tror at det finnes en måte å unngå det på (og det tror jeg egentlig at det gjør) men jeg er ikke sikker på om jeg kan oppnå den tilstanden med det utgangspunktet jeg har akkurat her og nå.

    Det er så enkelt å tenke på hvor lykkelig man har vært tidligere og tro at det skal kunne skje igjen, men når det så ikke skjer (ihvertfall ikke her og nå) så ender man opp med å føle seg lenger nede enn man følte seg i utgangspunktet.

Comments are closed.